Geir og den perfekte skog

Geir Backe Altern jakter på den perfekte skog, mens han dytter kunst på folk flest som masterstudent i kunst og offentlige rom.

–Jakten på den perfekte skogen startet høsten 2009. Jeg trengte et avgangsprosjekt som første bachelorkull i samtidskunst ved Kunstakademiet i Tromsø. Jeg hadde havna i kunstbobla og var usikker på hva jeg holdt på med, som de fleste andre kunstnere gjør inn i mellom. Av og til tenker jeg at jeg kanskje heller burde blitt sykepleier, sier Geir Backe Altern om prosjektet På leting etter elementer til den perfekte skogen, som ble tittelen på hans bachelorprosjekt og som har fulgt han siden.

–Jeg tror kunstnere oftere enn mange andre blir usikker på hva vi holder på med fordi vi i så stor grad må definere jobben vår selv. Jeg tenkte at jeg måtte finne et prosjekt som var trygt å falle tilbake på gjennom livet i perioder jeg blir deprimert eller faller ut. Idéen dukket opp som en deilig hvilepute i kunsten; å kjøpe eller helst få 100 mål skog, akkurat så stort at når du går på skrå tar det 10-15 minutter å gå gjennom. Jeg tenkte at jeg skulle inngå en kontrakt på 150 år, plante et tre inn i mellom, installere wifi, rett og slett bruke resten av livet på å lage den perfekte skogen.

Han forteller at etter hvert som ideen vokste seg til, ble den også mer kunstnerisk interessant.

–Hva er det perfekte? Om du finner det, vil det ganske snart ikke være perfekt lenger, for det perfekte finnes ikke. For en skogsbonde er den perfekte skog en som har trær som er 7-10-15 ... år gamle, slik at det alltid passer å ta ut noen trær. For en biolog er det kanskje en skog med mange nedfallstrær, slik at det oppstår stort biologisk mangfold. I Bergen rundt 1900-tallet plantet fine bergensere sitkagran på Fløyen. Man fikk tilskudd fra kommunen for å plante slike trær. Dette skapte en monokultur av kjempegraner som hører til i Alaska, ikke langs turløypene på Fløyen, og trærne er nå svartelistet. For skogen selv er det mest perfekte øyeblikket rett etter en brann. Så lenge vi mennesker ikke blander oss inn, vokser den perfekte kombinasjon av planter opp fra asken, det lærte jeg av biolog Christian Mong fra Bergen, som jeg intervjuet til bachelorutstillingen min. Han kalte det suksesjon-skog.

Utforskertrang

Geir Backe Altern vokste opp på en gård like utenfor Vikersund. Nå har han vært hjemme og sagd ned et av barndommens trær til utstillingen Made in woods som ble vist på galleri Seilduken sammen med Nicolas Hughes´ Can´t See the Wood for the Trees.

Geir 20180221 131251–Dette treet har jeg bilde av fra da jeg var liten, jeg tok bilde av katten min som nærmest fløy opp stammen på jakt etter et ekorn øverst i toppen, det er nå en del av utstillingen. Da jeg var barn drev jeg stadig og klatret i trær og snekret hytter – det gjør jeg fremdeles. Det finnes ulike typer kunstnere, det er de som bare må bli kunstnere fordi de har et stort uttrykksbehov, vi har de som vil bli berømte og søker penger og "fame" og så er det oss som har en utforskertrang. Felles for oss er vel at vi har en uro og ikke helt passer inn i det formatet som folk flest skal passe inn i. Jeg kunne valgt et annet yrke, men jeg liker fysisk jobb og måtte nok uansett vært min egen sjef. Før reiste mange til sjøs, men nå er det ikke så mange valg å ta for oss lenger.

Samtidskunst til folket

–Jeg har laget meg et eget skogsarkiv, med planker og pinner, sprit laget på furu, gran og blåbær. En søppelpose fra NSB med bilde av skog, ja, litt av hvert og samlingen vokser. Jeg tenker at en utstilling bør ha forskjellige lag, som en god barnefilm, slik at den kan forstås både av barn og voksne. Og så er jeg opptatt av at den skal være interessant både for den som har kunstreferanser og de som ikke er vant til å gå og se samtids-kunst. Jeg vil gjerne si at folk må ikke være redd for å komme på utstillinger med samtids-kunst. Kanskje ser du mye som du synes er tull, men så dukker det kanskje opp noe som gjør at du får en wow-opplevelse. Ikke føl deg dum, vi kunstnere vet knapt hva vi driver med selv store deler av tiden, sier han og smiler.

Altern ble opptatt av det offentlige rom da han gikk på Strykejernet Kunstskole i Oslo, 2002-2004.

Geir 20180221 131008–Kunstner Tulle Ruth Koefoed-Jespersen holdt et kurs i stedsspesifikk kunst. Jeg tenkte at denne kunstformen passer for meg, den er ikke bare for den lukka klubben i den hvite kuben. Her fikk jeg ideen om å dytte kunst på offentligheten. Jeg flytta inn i en heis på Enerhaugen, innredet det som om det var stuen min og inviterte naboene på kaffe. Jeg er opptatt av at kunst skal være inkluderende. Jeg skjønner at det ikke passer for absolutt alle, men likevel er det denne alle-skal-med tankegangen som gjelder. Det er derfor jeg har valgt å studere master i kunst og offentlige rom her på KHiO.

Unormal adferd

Altern har også funnet en måte å inkludere treklatring og snekkeri i kunsten.

–Vi hadde et verkstedskurs i Tromsø der vi skulle lage hva vi ville i løpet av en uke. Jeg tenkte at det hadde vært fint å lage sitteplattformer i noen trær i Tromsø. Så jeg fant meg et passende tre, som jeg klatret opp i. Mens jeg var der og målte opp, kom politiet og lurte på hva jeg holdt på med. Jeg fortalte at jeg skulle lage en benk og spurte om det var ulovlig å klatre i trær. Det var det ikke, kunne de fortelle, men det var unormal adferd. Dette satte i gang et nytt pågående prosjekt Normalising Abnormal Behaviour. Jeg har laget flere plattformer i trær, ulovlig. Jeg har også gått rundt i synlighetstøy og plantet ureglementerte trær i fortauet (for eksempel en Globus-lønn på vei inn i tunellen i Ring 1) og malt over reklameskilt på dagtid. Hadde jeg gjort det samme på kvelden, ville jeg nok blitt stoppet av politiet.

Siden 2010 har Geir jobbet med stedsspesifikt snekkeri – som går ut på å finne og bruke planker på det stedet han lager et verk. Bygge med intuisjonen som hjelpemiddel. Forholde seg til natur og arkitektur på det gitte stedet og bygge temporære byggverk med og uten funksjon. Snekre litt som et maleri.

–Det er ikke så mange som driver med dette, men en som har holdt på siden 80-tallet er Lars Vilks. Han er særlig kjent for kunstverket Nimis, en tårnliknende skulptur av drivved som han begynte på i 1980 og som han fremdels bygger på. Nimis ligger i naturreservatet Kullaberg ved kysten i Skåne sør i Sverige. Kunstneren har erklært området som Nimis står på, som en selvstendig stat som han kaller Ladonien. Snekkeriet mitt er også et slikt prosjekt som jeg tenker at jeg kan falle tilbake på gjennom livet.

På vent

Altern sier vi må se nærmere på plankene som står oppstilt, han har en historie bak dem alle sammen.

–Det startet med gruppeutstillingen «Reality» på Kunstnerforbundet. Jeg ble kuratert inn av Helga Marie Nordby og Nicolas Siepen. Nordby ba meg gjøre et snekkeri som kunne samle utstillingen. Jeg samlet planker fra ulike institusjoner i Oslo og laget et snekkeri som startet ute, grenet seg innenfor og til slutt endte opp i en strek som strakk seg rundt i alle rommene på Kunstnerforbundet. Institutional Leftovers, kalte jeg det.

Geir 20180221 134721–Den mest spesielle planken er vel den som har vært del av en transportkasse med kunst av Bjarne Melgaard – og så har vi den med et halvt knivblad i – den er fra Kunstnernes Hus og ved siden av er en planke fra gården hjemme. Jeg har ikke kjøpt noe skog enda, det er vanskelig å kjøpe skog uten småbruk, eller så må jeg kjøpe et mye større areal. Så den perfekte skogen lar vente på seg. Jeg er oppvokst som bonde. Det å være kunstner er litt som å være bonde, tenker jeg, det er en livsstilsjobb, man teller ikke timer og man gjør det av hjertet óg man er avhengig av statstøtte for at det skal gå rundt.


Følg Geir Backe Altern:
Arbeid
Skog