Curious Cabinets

Kort om prosjektet:
KUF-prosjekt om kabinettskap, utsmykning og ornamentering. Første bruk av ordet ‘cabinet’ er i en inventarliste laget for den franske kongen François 1er i 1528; en kiste med rom og skuffer. Bruken av kister til å oppbevare de mest verdifulle tingene går langt tilbake. Paktens ark var en av de første. «Ark», både her og i betydningen Noahs Ark, er en konteiner som beskytter ting. Et kabinettskap er et utsmykket oppbevaringsmøbel for de finere eiendeler. Jo finere ting, dess flottere skap - en logisk og svært gammel ide om slektskapet mellom lagret og det lagrede. Hvordan utarter dette forholdet seg i en skandinavisk tradisjon der selvskryt sjelden blir godt mottatt?
Med referanser til Kritikkverdig kunsthåndverk #2 og #3, via treskjæring og den symboltunge historien til skapet, skal forskningsprosjektet belyse påstanden om at designtradisjonen på KHiO nå, idet kunsthåndverket får fornyet plass i kunsten og kunsthåndverket søker mere konseptuelle virkemidler, befinner seg et sted mellom kunsten og kunsthåndverket og at denne muligheten må benyttes til å definere designtradisjonen ved KHiO som særegen i tider med tanker om sammenslåing og omstrukturering.
Design blir ofte sett på som et tilretteleggende foretak for økt livskvalitet, der forskjellene på hva folk vil ha, hva folk har tilgang på og hva folk egentlig trenger blandes sammen med diskusjonen om miljø, komfort, forbruk og klimaforandringer. Som designer har man ansvar, sies det, for mer enn folks kjøpelyst og eietrang. Denne erkjennelsen bringer med seg tvil om man i det hele tatt har rett til å benytte seg av virkemidler som heller den ene eller andre veien; at det i enhver designer befinner seg en konflikt. Konflikten gir seg til kjenne blant annet i prosjekter tilknyttet diskursen rundt ‘critical design’, hvis ambivalens i forhold til nevnte problemer, åpner for spørsmål og ettertanke hos publikum. I en slik kontekst kan ikke designfaget fortsette og være et rent merkantilt virkemiddel.
Som utøver av noe jeg tror er en designkultur som stammer fra SHKS og kanskje også tegneskolen i 1818, som i en eller annen grad fortsetter ved KHiO, er jeg hele tiden på jakt etter opplevelser og erfaringer som kjennes riktige ut. Disse bruker jeg for å overbevise meg selv om at det jeg gjør er rett. En slik ‘höydare’ skjer ikke så ofte som jeg skulle ønske, men likevel er disse små euforiske begivenhetene selve grunnen til at jeg fortsetter. Følelsen blir et argument i seg selv og engasjementet kommer med på kjøpet. Dette er aktuelt også i undervisningen og blir til syvende og siste et uttrykk for en designtradisjon som ikke presser studenter inn i en mal men heller åpner for at noe innenfra skal komme til uttrykk.
Boken ‘Blomane ropa på meg’ av Knut Buen, om sin læremester i rosemaling Knut K. Hovden, bruker denne kjensgjerningen som tittel. Institutt for Bruk ble kanskje opprettet på bakgrunn av en lignende felles forståelse for det meningsfulle ved praktisk arbeid, og det var ved en workshop om rosemaling med Knut Buen jeg kom i kontakt med denne boken. Prosjektet fortsetter i kjølvannet av skyggeinstituttet ‘Institutt forBruk’s lefling med brukskunsten og samtidig undersøker metafysiske forklaringer på hvorfor håndverkere, kunstnere og designere (med meg selv som forsøkskanin) opplever det som helt nødvendig med en slik verdensforståelse. Kanskje summert i ett spørsmål om myter og mysterier knyttet til det å gi form, finne form og oppdage form.

Prosjektleder: Bjørn Jørund Blikstad