En god nummer to

Han skal snart gå av med pensjon etter 41 år ved Operahøgskolen. Han gleder seg. Og kjenner også på vemodet. Siden starten i 1964 har Operahøgskolen vært gjennom utallige flyttinger, navneendringer og sammenslåinger. Og Jon Petersen har vært med siden 1976, som repetitør, coach, prodekan, studieleder, dekan og dekan igjen. Men inntil nylig har han mest av alt arbeidet med studentene. Han har vært innom de fleste lederfunksjoner ved Operahøgskolen, og har lært dette om seg selv: Han liker seg ikke i første rekke, han er ikke typen til det. Om det er beskjedenhet, vet han ikke, men det er nok et karaktertrekk, mener han. Han trives som nummer to.

–Jeg kan være veldig produktiv og kreativ når jeg jobber i en støttefunksjon, opp mot en som har ansvaret. Som prodekan, for eksempel, det var en posisjon jeg trivdes veldig godt i!

Om å velge passivt

–Jeg begynte å spille tidlig. Vi hadde ikke piano hjemme, men når det kom musikk i radioen, spilte jeg liksom med på bordet, forteller han og lar fingrene danse over bordplaten. 

– I barnehagen der moren min jobbet hadde de piano, og etter hvert begynte jeg å finne frem til melodier og å lage noen selv.

Liv og virke begynte tidlig å veves sammen. Da han var seks begynte han å ta spilletimer, og på skolen fikk han fiolinundervisning og spilte med strykeorkesteret der. Orkesteret hadde også en pianist som erstattet de manglende blåserne, og en gang pianisten var syk, ble den unge Jon bedt om å spille.

– Det gikk bra og var morsomt. Jeg kunne spille rett fra bladet, for det var ikke så kompliserte arrangementer vi drev på med. Så fortsatte jeg å spille piano oppover i skolegangen.

Men fremdeles tenkte han ikke på å leve av musikken. 

–Da jeg skulle begynne på gymnaset søkte jeg først til realfagslinjen. Jeg var veldig interessert i astronomi, men så sa moren min: «Du vil ikke søke deg til musikk, da?», så jeg gjorde nå det også. Jeg søkte musikklinjen på Hartvig Nissens skole, men kom ikke inn, og startet likevel opp på realfagslinjen på Teisen. Tre dager etter skolestart ringte de fra Nissen og tilbød meg plass likevel. Jeg ville gjerne tenke over saken, men de sa: «nei, du har søkt musikklinjen og står først på ventelisten, du må bestemme deg nå.» Så sa jeg ja, og det ble de tre beste årene av skoletiden.

Så ble det altså musikk, men Petersen ønsket ikke nødvendigvis å bli musiker. Han begynte å studere idéhistorie på Universitetet, og i den tiden fikk han en god venn som hadde ett mål for øyet: å bli sanger. 

– Sammen spilte vi oss gjennom alle Lieder-heftene til Schubert, Brahms, Wolf og mye opera. Dette satte i gang noe hos meg og en dag på lesesalen slo jeg sammen bøkene og tenkte: Jeg velger musikken! Fra da var det arbeidet med sangere som var målet.

Som en kork

Senere ville tilfeldighetene det slik at rektoren på musikkonservatoriet, hvor Jon da var student, skulle spørre om han kunne steppe inn for pianisten som hadde brukket armen. 

– Det var under forberedelsene til operaklassens eksamensforestillinger i 1976, så det var en fin sjanse for meg.

Sånn har det vært siden; at han ofte ved tilfeldigheter har fått ulike roller og funksjoner han har trivdes veldig godt i.

–Det viste seg at jeg hadde et talent for samspillet med andre, både instrumentalister og sangere. Og jeg har vært heldig, mulighetene har liksom hentet meg inn. En kjæreste sa en gang at jeg var som en kork. Jeg tenkte at korken driver av sted og ender der den ender, hun tenkte det mer som en som alltid flyter opp til overflaten, uansett, som finner sin vei, umulig å holde nede. Hun mente jeg hadde fått alt så lettvint i livet.

Samspill

–Når oppdaget du først denne veldige interessen i å jobbe sammen med sangere?

–Den interessen henger tett sammen med det jeg synes har vært mest spennende gjennom alle disse årene. Da jeg gikk på Nissen hadde jeg en kjæreste som begynte å ta sangtimer. Jeg husker særlig vi arbeidet med en Lied av Mozart, Das Veilchen, til tekst av Goethe. En kort, liten sang om lykkelig ulykkelig kjærlighet. Jeg kjente glede i opplevelsen av at spillet mitt aktivt var med på å gestalte denne historien, med å fortelle den. Det var formidling på en helt annen måte enn å spille Mozart-sonater. Jeg tror det var da interessen for arbeidet med vokalrepertoar våknet.  

Det er dette Petersen alltid vender tilbake til.

–Du vet, «I begynnelsen var ordet». Det er kanskje litt svulstig og bibelsk å si det på den måten, men forholdet mellom ord og toner er utrolig spennende. Når jeg spiller er jeg hele tiden i teksten, jeg forteller med, og sånn er det i aller høyeste grad i opera også. I en stor romantisk roman kan det for eksempel stå: «Hun gråter og sier trist at hun savner sin kjære», og det er nettopp dét, dette adverbet «trist», musikken formidler. Sangeren synger teksten «jeg savner ham» og musikken maler tristheten. Målet er å forene ordene og tonene på en slik måte at de ikke kan tenkes uten hverandre.   

– Så gjennom ordene og tonene blir også sanger og pianist nesten ett? 

–Ja, ord og tone blir som en ny enhet. Det sies at kammermusikk er den fineste formen for utroskap. Det kan bli et ganske intenst fellesskap og man kommer hverandre veldig nær når man finner frem til å musisere i «samme rom», hånd i hånd, om du skjønner. 

–Hva ser du som det viktigste du kan gi videre til studentene? Hva bør de holde fast ved og huske på?

–Å, det er vanskelig. Og studentene er jo så forskjellige. Noen sier at de aldri får positiv tilbakemelding når vi arbeider. Det kjenner jeg meg ikke helt igjen i. Jeg tenker at når vi arbeider veldig detaljert og pirkete, så oppleves det kanskje som negativt, men det er jo fordi jeg opplever at studenten kan ta imot, at hun eller han har et potensiale slik at vi kan bruke mye tid på nyanser, og at dét er en anerkjennelse i seg selv. Tillit til eget potensiale er kanskje noe av det viktigste å vekke. For vi kan jo dypest sett ikke lære noen noe. Bare veilede og hjelpe dem til å finne veien selv. Vi kan ikke lære dem rytme, de må oppleve rytme, og når rytmen blir til deres eget språk, er det til slutt deres egen fortjeneste. Og med all den sammensatte, rike erfaringen som finnes i lærerkollegiet her, har studenter som vet å dra nytte av det, en stor ressurs å hente veiledning fra. 

Å være tro mot øyeblikket

En gang han var på kurs i Italia, hadde Petersen en foreleser som sa noe han aldri skulle glemme.

– «Forråd aldri øyeblikket!», sa foreleseren til sangerne på kurset. Når du står på en scene og synger, da er det du som står der. Det er deg de hører. Og da må man ikke strebe etter å tilfredsstille hva for eksempel en regissør, en coach eller en lærer har sagt. I øyeblikket er du selv ansvarlig for det du presterer. Men for å kunne gjøre det, for å kunne være tro mot øyeblikket, må man ha en selvtillit i bunnen. Og det er den vi må gi studentene muligheten til å finne. Det var en gang en student som sang en arie av Verdi på en time vi hadde. Nesten alt hun gjorde var musikalsk-teknisk feil, og som lærer måtte jeg si til henne: "Alt du gjorde nå var feil, men jeg sitter likevel her med gåsehud." Det var nesten litt vondt, for jeg ville ikke ta fra henne noe. Hvordan skal en angripe det? Hadde hun kommet med dette til en dirigent, hadde det ikke fungert.   

–Men det å lytte til seg selv, er vel så viktig som å lytte til den som veileder en?

–Ja. Vi har lett for å gjøre vår egen tolkning til eneste referanse for om noe er godt eller dårlig. Jeg er ikke ute etter at studenten skal fremføre «som jeg vil ha det». Men jeg vil oppleve at de ikke bare synger en gitt tonerekke i et tilfeldig rytmisk mønster med en serie stavelser under. Det gjorde studenten i den Verdi-arien. Så kanskje jeg nå kan si at noe av det viktigste vi kan gi dem i tillegg til en solid, sangteknisk skolering, er å vekke en intuitiv, selvstendig innsikt i hvordan alle elementene smeltes sammen til et enhetlig uttrykk. Da har de et godt grunnlag for meningsfylt å gå inn i det neste store temaet; den sceniske gestaltningen.

Malerkurs og språkkurs

–I alle disse årene – har du noen gang gått lei?

–Det er et par ganger jeg har tenkt at jeg enten må slutte med dette arbeidet eller finne noe som gir ny inspirasjon. Den første gangen jeg kjente på dette gikk jeg utenfor mitt eget fag og meldte meg på et tegne-/malekurs. Det var en helt annen verden. Jeg har jo hele livet levd med lyd, med ord og toner, men på dette kurset var det helt stille. En intens stillhet. Alt dreide seg om å se. Vi sto seks-åtte stykker rundt modellen og alt jeg hørte var skrapingen fra kullstiftene.

–Kanskje jeg skal begynne å male igjen? sier han, kanskje mest til seg selv.

Billedkunstverdenen er kjent for han. Han er oppvokst på Kampen i Oslo som barn av to særs kunstinteresserte foreldre.

–Jeg var alltid så flau når jeg hadde med venner hjem, for det var så rotete hos oss, det lå tegninger og trykk og halvferdige bilder overalt.

I barndomshjemmet var det ofte kunstnervenner på besøk og fritiden ble brukt til å gå på utstillinger og annen kunstnerisk aktivitet.

–Først senere forsto jeg at dette var kjente kunstnere. Således har jeg fremdeles verker på veggene av Doro Ording, Gudrun Kongelf og andre som for meg bare var venner av mine foreldre. Men jeg var veldig glad for å få være med å tegne og male selv også.

Den andre gangen Jon måtte ut å gjøre noe for å berike arbeidet, fant han ut at han vill lære seg italiensk. 

–Språk, særlig tysk og italiensk, er jo grunnleggende innen operafaget. I ettertid forstår jeg ikke hvordan jeg kunne gjøre denne jobben uten å kunne italiensk skikkelig. Igjen: Ordet og musikken er sammenvevet. Man må kunne frasere en setning og samtidig ha en solid musikalsk forankring. Man må kjenne at tonene og språket lever sammen.

Han har også fått lufte seg og hente inspirasjon andre steder.

– Jeg har vært så heldig å få være gjestelærer på andre skoler, blant annet på UdK (Kunstuniversitetet) i Berlin, et internasjonalt studiesenter i Østerrike og på Universitetet i Stavanger. Dette i tillegg til noen sesonger på operaen i Oslo og operaproduksjoner i NRK og andre steder, har vært inspirerende for arbeidet på skolen.

Nysgjerrig pensjonist

Selv om Petersen er glad i jobben, har han gledet seg til å bli pensjonist, til å få mer egentid.

– Det er ikke sånn at jeg gleder meg til å slutte, men det er et faktum, og jeg gleder meg til tiden som kommer etter. Samtidig er det jo også preget av vemod. En ramme jeg har hatt rundt meg i 41 år, med stadig nye studentkull og spennende kolleger fra mange miljøer, skal snart forsvinne. Jeg fant en avrevet lapp her forleden, der jeg hadde skriblet ned et sitat av John Lennon. Han skal ha sagt noe slikt som at: "Livet er det som strømmer langsomt forbi, mens vi er fullt opptatt med å planlegge andre ting". Det er tanker å ta med seg når man går inn i den fasen av livet som jeg befinner meg i nå.

For de kommende årene har han klare mål.

–Jeg har blitt veldig interessert i Kina og kinesisk språk og kultur. Det begynte med at jeg hadde en kinesisk kjæreste for noen år siden. Vi snakket riktignok tysk sammen, men noen ganger forstod jeg ikke reaksjonsmønsteret hennes. Så jeg ble nysgjerrig og ville bli mer kjent med den kulturen hun kom fra. Jeg kjenner at det er fint å kunne holde på med noe bare drevet av glede, lyst og nysgjerrighet. Det er motiverende for å lære. Jeg vil gjerne bli 101. Da holder det, altså, men tenk så artig det hadde vært å oppleve å runde 100!

Om han ikke blir 100, har han i alle fall bestemt seg for å leve lenge nok til å kunne gjennomføre en diskusjon på kinesisk om Kierkegaard og eksistensialismen.

– Kanskje det er slike mål som holder en frisk og i live? 

---

CV Jon Petersen, høgskolelektor, studerte ved Østlandets Musikkonservatorium i Oslo og har arbeidet ved operautdanningen siden 1977. Han har også arbeidet flere perioder på Den norske Opera og har innstudert et variert repertoar med norske og internasjonale sangere, og flere av operaensemblene i Norge. Han har vært gjestelærer på UdK i Berlin og Internazionales Studienzentrum i Østerrike. I tillegg til skolens dirigenter har han arbeidet med bl.a. Alberto Zedda, Lamberto Gardelli, Zubin Mehta m.fl. Han har også i flere perioder virket som studieleder, Prodekan og dekan ved Operahøgskolen.

---

Fagprofilen er en serie der redaksjonen i khio.no presenterer en fagperson ved Kunsthøgskolen i Oslo. Presentasjonen vil vanligvis skje gjennom et intervju og bli publisert på norsk og engelsk. Målet med serien er å presentere bredden i den faglige virksomheten ved Kunsthøgskolen og å fremme internasjonal kontakt og interesse for det faglige og kunstneriske utviklingsarbeidet vårt.